Han tok meg med storm for andre gang høsten 2011 og i helga som var giftet vi oss for 2. gang.
Her kommer talen jeg holdt til han under bryllupsfesten, og den beskriver vel godt hva jeg mener om denne saken. :-)
Tale til Lars-Eirik på bryllupsdagen den 23.2.2013
Da gjenstår bare å si at jeg elsker deg og er så
glad for at du er blitt mannen min i dag. Skål for deg!!
Kjære Lars-Eirik, kjære alle sammen.
Tenk at det er snart 30 år sida vi sto på Pika og ga
hverandre vårt ja første gang.
I dag er vi jammen framme ved det samme målet, med litt
annen innramming, men akkurat med de samme følelser og forventninger som sist.
Nåvel, jeg tør påstå at følelsene nå er mye mer modne, og
denne gangen blir du ikke kvitt meg igjen. Så jeg håper du ikke har noe imot
det, ellers ligger jeg tynt an. Vi har levd mange år, livet har gitt oss begge
mange gleder, og noen trøkker, men det som er så fint er at vi vet mye mer om
hvem vi er og hva vi står for, og heldigvis kan sette mange flere ord på det
som gleder, eller det som tynger.
Lite ante jeg at Seterdagene hos Ellen og Hans i 2011 skulle
avstedkomme at vi er blitt ektefeller i dag. Jeg dro opp for å synge på
gudstjenesten, vi snakka litt, men det var alt.
Så fikk jeg da for meg at jeg skulle spørre deg om hvordan
du hadde hatt det alle disse årene, jeg hadde jo ikke hatt kontakt med deg, og
visste egentlig lite om det. Det fikk jeg da etter hvert svar på, og vi sendte
mailer til hverandre regelmessig gjennom den neste måneden, etter hvert fikk vi
også teknikken til å funke sånn at vi kunne chatte.
Ja du, det begynte vel sånn midt inni der og bli en
undertone jeg tydelig kjente igjen fra tidligere, og siden vi hadde vært svært
nær hverandre første gang, var ikke veien lang til at vennskapet gikk over til
småflørting og jeg skjønte vel at dette kunne ta en annen retning enn det noen
av oss kanskje hadde tenkt.
Jeg avtalte med Ellen og Hans at jeg hadde lyst til å komme
oppover på Fossedagene, og fikk ja til å overnatte der. Du skulle hente meg i
Ringebu og jeg må si vi hadde en fin tur over fjellet den sene høstkvelden, jeg
tilpasset sågar togtidene slik at du fikk dratt på Øystein Sunde konserten. Og
jeg må si at det ble noen turer ned til Atnbrufossen på lørdagen, der du stod
og stekte munk. Jeg fikk se noe den dagen, jeg er jo så troende på symboler som
dukker opp og hva de kan bety. Mens jeg sto og ventet på at de skulle slippe
opp fossen, ble jeg oppmerksom på en stubbe med hjerteform. Den tok jeg bilde
av, og ga senere inspirasjon til diktet Hjerterdame, ingen tilfeldighet spør du
meg!!
Den utløsende faktoren ble polsdansen på lørdagskvelden, vi
danset sammen som om vi ikke skulle gjort annet, det var så sammensveiset at da
kjente jeg plutselig at: Det er jo her jeg hører hjemme!! Tenk at ingenting var
forandret på 30 år.
Etter det har vi vel hengt sammen som det heter på dagens
språk, og har vokst sammen til den enheten vi utgjorde første gangen. Kanskje
sterkere, fordi vi nå er mye mer modne, i alle fall er jeg det. Forholdene la
seg til rette for at jeg rett og slett kunne flytte oppover til deg, og det
tror jeg er den klokeste og beste beslutningen jeg noen gang har gjort, ikke
bare for kjærlighetens skyld, men for å finne meg sjøl igjen, det trengtes, det
kjenner jeg nå.
Det å ta et valg om å leve sammen berører ofte flere. 3 av
dere er direkte berørt, Eskil, Iselin og Kristoffer. Og selv om dere er voksne
og står på egne ben så er det viktig å se at foreldre har det bra. Det betyr
mye for oss at dere har akseptert valget vårt. Takk til dere for det, og vit at
vi alltid vil stille opp for dere, og at dere har et hjem komme til om det
trengs.
Når vi ble sammen, var det en som sa: «Detta hadde a mamma
likt». Ja det hadde hun. Jeg skulle inderlig ønske at hun hadde kunnet oppleve
denne dagen. Men både hun og pappa er borte, så det blir ikke slik. Jeg vil
allikevel gi dem en takk for det jeg har fått med meg på livsveien. Nå har jeg
bestefar her da, og deg kan jeg takke for alt du har lært meg, spesielt evnen
til å vandre i ord og toner. Det gir meg utrolig stor glede, og er noe jeg skal
føre videre i livet. Jeg vil også takke svigermor og svigerfar og dere andre for
at dere har tatt så godt imot meg igjen. Ja, dere er i høyeste grad min
familie.
Så er det litt rart da, at vi fikk sjansen til å stå her 30
år etterpå, at vi fikk et slags jubileum. Det passet ed inn tidsmessig, liksom.
Av og til lurer jeg på jeg da, om ikke en eller annen luring har sittet og
ventet på det rette øyeblikket.......
Når jeg nå står her og vet at vi er blitt ektefeller, så er
det for meg en sterk følelse av samhørighet og viten om et riktig valg. Jeg vet
at vi får mange flotte dager, og en del utfordrende dager, det er selve livet
det. Vi har begge vært ute en vinterdag eller tre før, men det er jo nettopp
det som gjør at vi takler ting så bra nå. Vi er flinke til å sette ord på det
som gleder eller det som gnager og prøver å ikke la sola gå ned og mørklegge
dagen før vi vet at morgendagen er lys og god med det samme vi våkner. Finnes
det egentlig noe bedre enn å leve, være i livet, følge denne underlige berg- og
dalbanen? Trenger ikke dra på Tusenfryd da.....kiler nok i magan lell.
Takk til deg min kjære for at du virkelig stiller opp for
meg, du er en bunnsolid grunnpilar som er mitt fundament når jeg flyr av gårde
med hodet i skyene. Elle når jeg vandrer i en endeløs labyrint og ikke helt vet
hvor jeg skal. Jeg kan være meg fullt ut. Jeg kan stole 110% på deg, du gjør
meg trygg. Derfor vil jeg tilbringe resten av livet med deg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar